Slegge & Slide

"Med sang skal banen bygges!"

Det er ingen drøy påstand å si at Ofotbanen ble bygget med sang. Boring, pæling, trekking, steinbaksing og andre arbeidsoppgaver trenger samse tak for rytme og koordinasjon av krefter. En mann i midten som holder boret, mens fire andre skal svinge feislene i takt uten å komme i veien for hverandre. Og en rytme som får alle mann til å sette ryggen samtidig til ei vogn eller en båt som skal flyttes. Oslo lysverker hadde egne ansatte som hadde jobben med å holde rytmen når kablene skulle trekkes, og den berømte visesangeren Woody Guthrie var jernbanearbeider med sang som sitt verktøy.

​

Rallaren

Datidens anleggsarbeider hadde andre kår enn dagens- Dette kan vi lese i tekstene på rallarvisene. De brøt opp fra familie og venner, for å oppsøke arbeid på anlegg der det kunne finnes noen kroner å tjene. Arbeidet var ofte bokstavelig talt steinhardt. Et arbeidsgjeng og ei kokke i en provisorisk bygget barakk med 12 timers arbeidsdag 6 dager i uka.

​

Da Ofotbanenbygginga tok fatt, var det kun håndverktøy som gjaldt. Mesteparten av de 20 tunnelene på banen og de høye skjæringene der banen er hugget inn i Rombaksfjordens bratte fjell, er drevet med feisel og håndbor. Det er tøffe tak i Nordlandsvinterens tøffe klima, der temperaturene kan ligge lenge på under -20 i isende vind.

​

Under slike forhold blir tøffe menn tøffere, og gir grobunn for godt kameratskap og harde konflikter når de oppstår. Men inni rallaren finnes der også lengsel, savn og kjærlighet. Alt dette serveres i klar tekst i visene. Det samme gjelder fritid i Rombaksbotn, der han får anledning til å løsne litt på, og skylle ut følelser. Ofte hører vi om dårlige erfaring i kombinasjonen dårlige kamerater, brennevin, kvinner og penger.

​

Ofotbanen

Det var de enorme jernforekomstene i Kiruna/Luossevarre som skulle føres til isfri havn i Narvik for utskipning. Ofotbanen ble påbgynt i 1883. Arbeidet pågikk i 6 år. Da var det svensk-britiske selskapet konkurs. Det ble opphold i bygginga før den norske storting og svenske riksdagen vedtok å ta opp arbeidet under selskapet Luossavaara-Kiirunavaara AktieBolag (LKAB). De tok opp, og fullførte arbeidet i 1902 med en annen strategi enn det første selskapet. De valgte å sette ned arbeidslag langs hele trasee